Elisabeth. Professor i sosiologi.

Jeg skulle ønske Edwin hadde hørt det de gamle studentene hans sa i begravelsen. Selv om man aldri nevner annet enn det positive i sånne taler, så stilte de opp og sa det de sa. Edwin var en intens karakter, men de kom. Selv om han er borte er nesten alt som før. Men jeg savner hjemmesykepleien, jeg må innrømme det. De var en hyggelig måte å starte dagen, og særlig Gunn pleide å bli igjen i 5 minutter for en kaffe. Selv om Edwin ikke kunne snakke med oss så jeg at han satte pris på at vi var der alle tre. Med kaffen, i 6 av 36 års samliv.

Gunn er den eneste som fikk vite om det seksuelle. Vi gjemte oss bak garasjen, så ikke Edwin så meg røyke. Det virker kanskje rart at en ansatt skulle få vite om noe sånt, men Gunn jo på min alder. Det er ingen andre enn 60 år gamle kvinner som vil høre om 60 år gamle kvinners kjønnslige drifter. Det banket rødt nedover hele halsen min, men Gunn elsket å høre på.

På universitetet kunne man knapt se at vi var gift, men det var nok av samtaler å ta av for to professorer om natten. Vi snakket og snakket, til munnene ble tørre og hendene hans tok over sosiologien. Jeg elsket Edwin for tankene hans, og for hendene. Vi strevet alltid fryktelig med å stå opp. Etter slaget, da han ble frisk nok til å komme hjem, fikk vi installert en heis ved senga. Vi ble liggende tett og se på hverandre lenge. Helt stumt. Han hadde mistet følelsen i hele høyre side, og var svak på venstre. Så gikk årene.

Før kunne man bare ta av seg klærne, så visste man at det var nok. Jeg føler meg som en trykkoker. Kroppen er som en saccosekk med litt for myk frukt. Det banker bare mer og mer. Gunn tok lange drag av røyken, og fortalte meg om yngre menn. Hun la trykk på yngre. Fikk det til å høres enkelt ut å gjøre en tilnærmelse uten å fornedre seg selv.

Illustration: Amalie Kasin Lerstang

Jeg tror jeg hadde fantasier om alle mennene på Universitetet. Professorer og studenter. Handledersamtalene var verst. Jeg har ganske store bryster, og... Vel, det kan være distraherende. Men jeg var trofast, jeg var det. Hele veien. Kanskje det var feil, jeg vet ikke... Det gjorde kanskje at jeg fikk mindre tålmodighet ovenfor Edwin. Kanskje det gjorde meg ufokusert, jeg vet ikke. Kanskje jeg ikke klarte å se ham som Edwin lengre.

Og på mange måter ble jeg en mindre interessant professor uten samtalene våre. Fikk færre ord av at han var ordløs. Forsvant uten hendene hans.
Nei, huff, jeg sa ikke det.
Jeg sa ikke det. Jeg mener ikke det.

Liv Mari Mortensen

Hvorfor tillater vi oss å identifisere oss med oppdiktede mennesker?
Det er ofte de små detaljene, eller setningene som setter i gang det jeg skriver. Jeg kommer tilbake til humoren i formuleringer. Til mor al og ansvarsfraskrivelse, og de som ikke vet hvor de skal gjøre av seg. Hvordan menneskerer forskjellige mennesker med forskjellige mennesker. At de kan bety ulike ting for hverandre. Helst med et glimt i øyet.

Om noen sier at de lage film håper jeg det er det samme som at en forsker prøve å finne en kur for noe. Vi forsker på virkelighet­en, og fiksjonen er teorien vi sitter igjen med. Forhåpentlig har man skapt nok rom til at seeren kan danne sin egen teori, og utfordre perspektiver på samfunnet. Om man klarer det spiller det en mindre rolle hvor mye som er fiksjon eller virkelighet. Alt pyntes på. Spesielt historier med utgangspunkt i en selv.

Etter utdannelse i teater, utviklingsstudier og senest filmregi på Westerdals School of Com­munication, har jeg jobbet med filmproduks­jon og casting i Oslo.

Läs Liv Mari Mortensens intervju här