PÅ KARAKTERENES PREMISSER

Dag Johan Haugerud, 50 år
Bor i Oslo
Yrke: Författare, manusförfattare och regissör

Dag Johan Haugerud liker kanskje best å rykkes ut av fiksjonen i en film. Når han ikke forføres ser han tydeligere hva filmskaperen prøver å fortelle.

Hvor kommer din fiksjon fra?
- Den oppstår bare, tror jeg. Jeg starter med et tema. Underveis samler jeg på småideer, og til sammen blir det en fiksjon.

Er det alltid sånn at du begynner ut ifra tematikk?
Det går sikkert an å formulere en metode, men jeg har ikke det når jeg jobber. Jeg har gått på ma­nuskurs, og lest noen bøker for lenge siden, men det prøver jeg å ikke tenke på. Plottenking, for eksempel, det tenker jeg at alle som driver med historiefortelling har under huden i dag. Fordi alt på en måte er plotdrevet. Nyhetene, avisene, alt er det. Det vanskeligste er egentlig å skrive om ma­nus så mange ganger at man klarer å kna ideene og innhold såpass inn i manus at du ikke lenger trenger å prate om handlingen, at ting ikke lenger er 1 til 1. Hvis jeg er behandler en tematikk som er nogenlunde aktuell i samfunnssamtalen, vil jeg bruke alt jeg leser eller hører for å gi tematik­ ken flest mulige ulike synsvinkler. Man må passe på å ikke låse seg fast i noe som kanskje er tilba­kevist eller utroverdig bare fordi det passer med ideen. Det ser man i blant i kortfilmmanus: man vi så gjerne at filmen skal gå opp, at man ikke er så nøye med troverdigheten. Da har man ikke or­ ket å tenke nok gjennom det, og da vil historien hvile på et falsk premiss.

Hvordan jobber du med karakterene?
– Jeg er opptatt av at karakterene skal føles hele og ha mange muligheter til å forklare seg. Ingenting skal være endimensjonale eller svart/hvitt, for om man klarer å skru sammen karakterer som peker i mange forskjellige ret­ninger så føles det sannere, tenker jeg. Da kan man jo bli forvirra som tilskuer, fordi de fleste går inn i historier med en forståelse av at det man ser er klisjeer. Men man skylder karakterene å portrettere dem som hele mennesker. Det var noen som sa det om ”Det er meg du vil ha” at hun kunne bli så fri og ærlig og vel­formulert, fordi den som hører på henne ikke bryter inn. Det sier mye om hvordan vi snakker, men også om hvordan vi lytter. Jeg tenker mye på det når jeg skriver: at du skal se ansik­tet til de som hører på. Hvordan dialogen skal oppfattes er kanskje viktigere enn hva vi skal si.

Hvordan jobba du visuelt med ”Det er meg du vil ha”?
- Jeg hadde lyst til å teste ut om det er mulig å la en person sitte og se rett inn i kamera og bare fortelle historien sin. Vi kunne løst den på mange måter, men det var premissene for den filmen. Og jeg har sett noen liknende filmer som jeg har likt godt. For eksempel ”Babyface assasin” av Lotte Konow Lund. Hun bare står der og fortel­ ler i kamera. Og filmen til Charlotte Blom som heter ”Kjære Lisa”. Selv om hun ser inn i et kamera, føles det som om hun snakker til oss. Jeg ville prøve det ut for å se om det kan holde, og undersøke om man kan lage tidstomme rom ved å bruke sorte ruter, for å lage en følelse av tid og rytme. Og en scene hvor jeg ville se hovedka­ rakteren sitte og høre på en sang. Selv om det er nokså statisk, er det veldig mye handling i det, tenker jeg. Det man ser henne tenke mens hun hører sangen, er en hel historie i seg. Det viftes ikke med pistoler liksom, men det er mye handling likevel.

Ane Dahl Torp sier i Rushprint 10/2014 at det merkes at mange som skriver film­ manus ikke leser så mye. Hun mener din forfatterbakgrunn tilfører noe kunstfer­ dig som hun liker veldig godt.
- Men det kunstferdige må ikke føles så kunstfer­ dig at det ikke føles troverdig heller. Jeg snakket med Eskil Vogt om det, som også bruker litterære virkemidler i sine manus. Siden vi begge liker voice.over, og siden den ikke nødvendigvis kommer fra en person, kan den brukes mer litterært, til å lage andre språklige rom i filmen.

Hvordan vet du at den historien du skal fortelle er en film, og ikke en bok?
- Jeg gjør ikke den refleksjonen, jeg. Jeg kunne helt sikkert skrevet ”Som du ser meg” som en bok. Det handler bare om hva man ser for seg som en film, eller en litterær tekst. Tiden i en bok er noe helt annet enn tid i en film. Hvis du skriver i en bok; ”hun satt på kjøkkenet og leste i bok­ en”, så kan du dvele ved setningen som leser, eller hoppe over og fortsette. Men hvis du skal filme den scenen må du tenke over hva som skjer når hun leser, hvor lenge scenen varer, definere og legge frem følelsesinnholdet. I litteratur definerer man ikke tiden på samme måten, for historien la­ges individuelt hos den som leser. I film har jeg utporsjonert hvor mye verdi et bilde skal ha for deg, og hvor mye tid det skal få i filmen.

Hva er den største forskjellen på å skrive en bok og et filmmanus?
- I litteraturbransjen får du også beskjeder om at passasjer ikke funker, men du får ikke beskjed om å kutte fordi de er redd den ikke vil selge bil­letter. Du får beskjed om å løse det, for det er ditt verk. I filmbransjen må du hele tiden forsvare det du driver med, først hos konsulentene i manus­utviklingen, og så fra produsenten. Du må byg­ge opp så mye stamina for å orke det. Man blir jo veldig ulykkelig om man bare går på kompromiss med alt, men man må vite hva man er villig til å gi seg på og hva som er viktig. Hos et forlag føler jeg det alltid finnes en ydmykhet på den andre siden. I filmsammenheng er det sånn at alle vet best. Det er en engstelighet som ligger til grunn for samtalen, ikke en entusiasme, fordi man er redd ting ikke skal funke.

Hva skjer i prosessen fra manus til innspilling?
- Jeg vet at jeg skal ha regi, og da kan jeg tenke på alt. Hva ting koster. Jeg vet hva jeg må argu­mentere for. I ”Som du ser meg” hadde vi også mye leseprøver på forhånd. Derfor har vi ikke filmet noe som ikke er med, og da har vi ikke brukt masse tid på noe som skulle bort likevel. På leseprøvene satt jeg egentlig bare og strøk, diskuterte med skuespillerne. Du har ingen som står og puster deg i nakken, og kan ta diskusjo­ner under mye mer behagelige omstendigheter enn når man er på location. En skuespiller kan ikke ha alt i seg. Det er for eksempel ikke alle som kan være varme, og du kan ikke løse det på settet ved å be dem tenke på noe hyggelig eller be dem smile. Jeg vil vite hva jeg kan be dem om, og være så forberedt på opptak at jeg vet hvor­dan dialogen og skuespillerne funker. Og hvis du klarer å få med deg intelligente skuespillere så skjønner de manus, og da er ganske mye gjort.

Når er det fiksjonen opphører? Og er det et poeng i seg selv, at man skal glemme at det er fiksjon?
- Jeg tror det er litt smak og behag. Jeg liker best at noen kommer inn og avslører at det er fiksjon. Det er liksom som om jeg får mye mer tillit til hele prosjektet, og den som forteller. Jeg har noen sånne grep i ”Det er meg du vil ha” og noen har sagt at det rykker dem ut, men så er det utrolig hvor fort de kommer inn i det igjen. Da føles det mer sant, for da er det ikke noen som har forsøkt å forføre meg. Noen har forsøkt å fortelle meg noe, og det er to forskjellige ting.

Dine konflikter er ikke nødvendigvis er de største konfliktene, men de blir det fordi de er viktige for menneskene det gjelder. Finnes et egentlig for små konflikter?
- Nei. Det kan egentlig være hva som helst som setter en person ut eller skaper et dilemma. Ingenting er for lite der, men du må jo begrunne det i psykologiene og rammene til karakterene. Det som interesserer meg mest er alle misforståelse­ne som kan oppstå i dialogene. Det skjer i det virkelige liv hele tiden: Jeg snakker med folk og så lurer jeg på om vi har forstått hverandre riktig.

I spente situasjoner kan det få store utfall.. Jeg tenker ikke nødvendigvis at de må gjennom en katharsis. Den kan eventuelt skje hos oss som ser på, men ikke hos den det gjelder. Hvis du ser på ”Som du ser meg”, så tenker jeg at alle, med unntak av Grete Maigret, har fått seg en knekk i hverdagen. Etterpå fortsetter livet. Derfor er verdikonflikter fine. De kan skape små tragedier i hverdagen, så kommer helga og så går du videre.

Hvorfor tillater vi oss å tro på oppdik­ tede karakterer egentlig? Det er jo helt vilt.
- Nei, hvorfor det?

Nei, fordi det er så mange sterke histo­rier fra virkeligheten, og så bruker man så mye mer av hverdagen sin til å gå inn i og føle med fiksjonelle karakterer.
- Men det vi gjør nå blir jo en fiksjon, det og.

Intervju av Liv Mari Mortensen

Läs Liv Mari Mortensens
monolog och presentation här